Forside

Barbara Cartland

Den gåtefulle kvinnen

SAGA Egmont

Originalens tittel:

A Herb for Happiness

Oversatt av

Grete Helene Moen

Cover: Courtesy of Barbara Cartland Ebooks Ltd Limited of Camfield Place

ISBN: 9788711764589

Cover image: Shutterstock
Cover layout: grafiskstue.dk

1. e-bok version, 2017

Format: EPUB 2.0

SAGA Egmont www.saga-books.com – a part of Egmont, www.egmont.com

Forord

Urter har vært kjent siden de tidligste tidet, og særlig kineserne har brukt dem. I England skrev Nicholas Culpeper, den berømte astrologen og legen i det syttende århundre, et samlet verk om urter som blir brukt den dag i dag.

I løpet av sitt liv (1616-1654) skjenket han mye av sin tid til studier av astrologi og medisin og utga en rekke skrifter.

Selv om de er uortodokse og fordømt av dagens legevitenskap, ble de likevel solgt i et stort antall.

Disse urtemidlene er fremdeles til uvurdetlig hjelp for alle innen The National Association for Health, det jeg er formann. Etter at Prinsen av Wales nylig forkynte sin interesse for og støtte til alternativ medisin, har de blitt mer populære enn noen gang.

Jeg startet The National Association for Health i 1964, som et talsorgan for alle brukere og tilhengere av alternativ medisin, og en hel del mennesker sa at det var unødvendig.

I dag har organisasjonen en omsetning på 250 millioner pund hvert år, og på den siste medisinske konferansen i 1983 var trettiåtte land representert.

Kapittel 1

1870

Hertugen av Mortlyn våknet med tørt hals og hodepine.

Det gjorde ham rasende fordi han visste at champagnen og rødvinen i Lady Bramwells selskap kvelden før ikke var viner han selv ville ha valgt.

Det irriterte ham enda mer at Lord Bramwell, som var en rik mann, var en gjerrigknark av en vert.

Lady Bramwell var heller ikke klok nok – men hvilken kvinne var vel det? – til å velge gode viner.

Middagsselskapet hadde vært kjedelig, men Doreen Bramwell hadde hvisket at hun hadde noe viktig å snakke med ham om etter at de andre gjestene hadde gått.

Hertugen var for erfaren til ikke å vite hva dette betydde, og han hadde diskutert med seg selv om han skulle gå eller bli.

Han var fullt klar over at Lady Bramwell hadde vært etter ham en tid.

Til slutt, fordi hun uten tvil var en av de vakreste kvinnene han hadde møtt, hadde han gitt etter for bønnen i øynene hennes.

Han hadde blitt igjen etter at de andre gjestene hadde tatt farvel.

Og da, med armene hennes rundt halsen hans og de perfekt formede leppene mot hans, hadde han gitt etter for det uunngåelige.

Nå, idet han innså at kammertjeneren hans som vanlig måtte ha sett inn til ham klokken syv og latt ham sove, visste han at han hadde gått glipp av sin vanlige ridetur i parken.

Det var ikke overraskende at han hadde forsovet seg.

Han hadde ikke vendt tilbake til huset sitt i Park Lane før etter daggry, og gatene hadde allerede vært fulle av mennesker.

Idet han strakte seg, bestemte han seg for ikke å besøke Lady Bramwell igjen slik hun ventet at han ville.

Trass i det faktum at natten hadde vært ildfull og alt hva en mann kunne begjære rent fysisk, hadde det ikke skjedd noe nytt.

Fordi hertugen var så kjekk, utrolig rik og tilhørte de høyere samfunnslag, faktisk bare et trinn fra kongefamilien, hadde han blitt lokket og jaget av kvinner helt siden han var ferdig på Eton.

Han var nå trettitre og fremdeles ugift, og familiens bønner om at han måtte gifte seg hadde han ikke latt gå innpå seg.

Han var fullstendig overbevist om at han ville kjede seg detsom han giftet seg.

Uten tvil ville det begynne mindre enn to månedet etter at han hadde ført sin brud nedover kirkegulvet, noe som faktisk ville være kortere tid enn hans affaires de coeur vanligvis varte.

– Jeg er fullstendig tilfreds slik som jeg har det.

Senest dagen før hadde han sagt dette til bestemoren, som igjen hadde bønnfalt ham om å slå seg til ro og frembringe en arving.

– Det er greit nok å snakke slik, Wade, hadde hun svart, – men du vet like godt som jeg at du ikke kan tillate at din kjedsommelige fetter Giles arver tittelen.

– Nei, det skal være sikkert, hadde hertugen sagt seg enig, – men jeg er ikke senil ennå, og når jeg blir det, er jeg sikker på at jeg med mitt vanlige hell vil ha gitt deg flere sønnesønner.

– Jeg vil ha dem nå, hadde enkehertuginnen sagt med fast stemme da hertugen lo mot henne.

Han steg ut av sengen uten å ringe på kammertjeneren og gikk bort til vinduet.

Solen skinte på træme i parken, og himmelen var skyfri. Det kom til å bli varmt senere på dagen.

Hertugen så for seg hvordan svanene fløy over innsjøen på Mortlyn.

Han så for seg hagene som lyste av blomster og skogene som hadde beskyttet huset i flere århundrer, mørke og hemmelighetsfulle hadde han synes de var da han var gutt.

Jeg drar ut på landet, bestemte han seg for, og ringte med klokken.

En halv time senere var hertugen nede og i ferd med å avslutte en utmerket frokost.

Fordi han var sent ute, var han ikke klar over at kjøkkensjefen hadde lagd flere retter på nytt, slik at de ville være perfekte i det øyeblikket han dukket opp.

Han gjorde seg akkurat ferdig med sin andre kopp med kaffe da døren ble åpnet og hans sekretær kom inn.

Mr. Watson hadde arbeidet for ham siden han arvet tittelen og forlot hæren.

Han var en utpreget effektiv mann, og så pålitelig og intelligent at han var det eneste mennesket hertugen virkelig! stolte på.

Som sønn av rektoren på en av de mer betydningsfulle kostskolene, passet Mr. Watson på hertugen og skånet ham for ethvert unødig problem.

Faktisk behandlet han ham på mange måter slik hans far hadde behandlet guttene han hadde hatt ansvaret for.

– Jeg ber om unnskyldning for at jeg forstyrrer Detes Nåde, sa Mr. Watson, – men det er noe som krever Detes oppmerksomhet.

– Hva er det? spurte hertugen uinteressert.

Og idet han fulgte sine egne tankebaner, sa han:

– Send den vanlige blomsterbuketten til Lady Bramwell og si at jeg dessverre ikke kan besøke henne i kveld da jeg drar ut på landet.

Mr. Watson noterte noe på en blokk og spurte idet han hevet øyebrynene:

– Drar Detes Nåde virkelig! til Mortlyn?

– Jeg er lei av London, sa hertugen nesten grettent. – Hestene jeg kjøpte på Tattersall’s sist uke burde ha kommet nå. Jeg vil gjerne prøve dem.

– Som De ønsker, Detes Nåde, jeg skal gjøre alle forberedelser. Jeg antar De vil kjøre jaktvognen Detes?

– Selvfølgelig, sa hertugen seg enig, – med de nye fuksene.

Han ville reise seg fra bordet, da husket han Mr.

Watsons bemerkning og spurte:

– Hva var det De sa krevde min oppmerksomhet?

– Faktisk har det med Mortlyn å gjøre.

Hertugen rynket pannen.

– Ingen problemer, håper jeg?

Mortlyn, hans forfedres hjem, sto hans hjerte meget nært. Var det noe han elsket, så var det det store georgianske huset.

Det hadde blitt bygd av hans bestefar, på tomten det det tidligere hadde stått en høyrenessanse-bygning.

Hele tomten var på 800 mål, og hertugen pleide å skryte av at han kjente hver flekk og at det ikke fantes maken i hele landet.

– Jeg fortalte Detes Nåde sist uke, sa Mr. Watson, – at landsbypresten i Mortlyn hadde dødd.

– Ja, jeg husker det, bemerket hertugen. – De sendte selvfølgelig en krans?

– Ja, Detes Nåde.

– Jeg antar at De nå vil be meg utnevne en ny prest? Vel, biskopen vet akkurat hva slags mann jeg vil ha.

– Det jeg faktisk ville spørre Detes Nåde om, sa Mr. Watson, – var om De hadde mulighet for å skaffe prestens datter, Miss Linton, er lite hus.

Hertugen så overrasket på ham før han sa:

– Jeg antar at det ville være mulig, men det er ikke noe vi vanligvis gjør.

– Mr. Hunter, som Detes Nåde vet har oppsyn med fattigstiftelsen, leiesvennenes boliger og alle de andre bygningene, har foreslått Blomsterstuen.

Hertugen så forbløffet ut.

– Blomsterstuen? gjentok han. – Hvordan kan Hunter foreslå det?

– Det ville passe bra, Detes Nåde.

– For prestens datter? utbrøt hertugen. – Jeg synes det er et uvanlig forslag.

Faktisk var Blomsterstuen et hus han var svært glad i.

Det var lite, men holdt i høyrenessanse-stil og et av de eldste husene på hele eiendommen.

Det hadde opprinnelig vært enkesetet, men hadde vist seg å bli for lite for enkehertuginnene.

En mye større og mer imponerende bygning hadde blitt bygd til dem undet Georg IVs regjeringstid.

I noen år, husket hertugen, hadde en av hans grandtanter bodd i Blomsterstuen til hun døde.

Detetter hadde det stått tomt, men han var sikker på at det ble tatt vel hånd om og sett etter.

Nå virket det som en opprørende tanke at noen fra landsbyen, selv om det var prestens datter, skulle bo et sted han alltid hadde tenkt på som en del av familieeiendommen.

Høyt spurte han:

– Hvilke grunner kan prestedatteren ha til å tro at hun fortjener Blomsterstuen?

Han merket at Mr. Watson lette etter ord idet han sa:

– Hun har, Detes Nåde, tatt vare på og utvidet urtehagen.

– Jeg ville tro det var gartnernes jobb, glefset hertugen.

– De har ikke slike kunnskaper som Miss Linton når det gjeldet hva som skal plantes og beholdes.

– De mener altså at fordi hun er interessert i urtehagen, som jeg innrømmer at jeg ikke har sett på noen år, så har hun rett til å være leieboer i Blomsterstuen?

Mr. Watson flyttet på seg, litt ille til mote.

Det slo hertugen at det var utrolig merkelig at han virket litt nølende, til og med nervøs.

Det var så ulikt Watson, som var en handlingens mann og så rask i oppfattelsen at hertugen alltid nøt å snakke med ham.

– Kom igjen, Watson, sa hertugen, – si meg sannheten. Hva ligger bak alt dette?

Mr. Watson smilte, og det fikk ham nesten til å ligne en skolegutt som hadde forsøkt å overbevise læreren sin.

– Sannheten er, Detes Nåde, sa han, – at Miss Linton trengs i landsbyen, og detsom hun dro, ville det bety en stor ulykke for alle i nabolaget.

– Hva gjør henne så uunnvaerlig? spurte hertugen. – Er hun lærerinne i søndagsskolen, besøker hun syke? Milde himmel, Watson, det kan da ikke være mange syke og uføre i en så liten landsby.

– Det fins svært få, Detes Nåde, men det har Miss Linton æren for.

– Hva er det De sier? Jeg forstår ikke! nesten glefset hertugen.

Så snart han hadde snakket, hadde han igjen følelsen av at Watson – av alle mennesker – var unnvikende.

For å få sekretæren til å fortelle ham mer, sa han:

– Jeg vil ikke leie bort Blomsterstuen, som uten tvil er det peneste lille huset på noen av eiendommene mine, til en kjedelig idealist som vil holde bønnemøter i salongen.

Mens han snakket, så han Blomsterstuen for seg.

Det var svært vakkert med de gamle, flate teglsteinene, de slepne vindusrutene og værelsene med de lave takene støttet av tømmerbjelker.

– Jeg ville ikke akkurat kalle Miss Linton det, svarte Mr. Watson, – hun hjelper virkelig! folk, og det er faktisk ingen som er mer populær eller etterspurt.

– Hvorfor det? spurte hertugen.

– Fordi hun forstår seg på bruken av urter, Detes Nåde. Alle som er skadet eller syke går til henne og blir leget, slik de før gikk til hennes mor.

Mr. Watson pustet dypt inn, og så – og det kostet ham åpenbart mot – sa han:

– De ser på henne som en«hvit heks».

– Gode Gud! utbrøt hertugen.

Så rettet han seg opp i stolen.

– Forteller De meg, Watson, at folk i våre dager, nå da vi skulle være mer opplyst enn i middelaldeten, fremdeles tror på hekser?

– Jeg sa «hvit heks», Detes Nåde, for det hvor legene ikke vet råd, virker det som om Miss Linton utøver en nesten magisk helbredelse.

Hertugen satte seg tilbake i stolen igjen.

– Jeg antar, sa han, – at på landet, det de ikke har annet å tenke på, er den gamle overtroen nødt til å klamre seg fast. Folk tror på ting som de andre stedet ville ledd seg fordetvet av.

– Jeg tror ikke at noen ville le av Miss Linton.

Det var så ulikt sekretæren å forsvare noen som ikke var verdt det, for vanligvis var han mye mer sparsommelig med ros enn sin herre. Hertugen ble virkelig! nysgjerrig.

Idet han reiste seg fra bordet, sa han:

– Dette er hva jeg skal gjøre, Watson. Jeg reiser til Mortlyn om en time eller så, og da skal jeg oppsøke Miss Linton selv.

Han tok en pause før han tilføyde:

– Detetter vil jeg avgjøre om jeg vil tilby henne en hytte, for, som De vet, er det mange som trenger en.

– Jeg håper Detes Nåde finner noe som passer, svarte Mr. Watson.

Hertugen var klar over at sekretæren tenkte på Blomsterstuen.

Men noe gjenstridig inne i ham gjorde ham fast bestemt på at Blomsterstuen skulle fortsette å stå tom, selv om han ikke sa det.

Han ville sannelig ikke tillate at en kjedelig prestedatter bodde det.

Han var i ferd med å forlate værelset da Mr. Watson raskt sa:

– Det er én ting til, Detes Nåde.

– Hva er det nå? spurte hertugen.

– Mr. Pearce, Detes Nådes regnskapsfører, ba meg opplyse Dem om at Mr. Digby har innløst sjekker for ikke mindre enn fire tusen pund de siste to ukene.

– Fire tusen pund! utbrøt hertugen. – Hva pokker kan gutten ha rotet seg bort i nå?

Han ventet ikke til Mr. Watson hadde fortalt ham det, for han visste det.

Hans nevø, Oliver Digby, sønn av hans eldre søster, var forblindet av en besnærende, men ytterst dyr gledespike.

Hun var kjent for å kunne tømme en manns lommer fortere enn alle andre unge piker av samme profesjon som hun selv.

Fire tusen pund er for mye, avgjorde hertugen.

Idet han gikk inn i hallen, så han seg tilbake over skuldeten og sa skarpt:

– Be en tjener fortelle Mr. Oliver at jeg ønsker å se ham og at han skal skynde seg, fordi jeg drar på landet.

– Som De ønsker, Detes Nåde.

Hertugen gikk inn på arbeidsværelset. Det var et pent værelse i første etasje med utsikt til hagen.

Det var hyggelig innredet med en rekke bøker og en samling jaktbildet som hertugen visste at hans venner misunte ham.

Han satte seg ved skrivebordet med glassplate. Det lå en haug med brev som ventet på hans undetskrift.

Han hadde en rynke mellom øyebrynene.

Det var ingen tvil om at Oliver var et problem.

Men han hadde lovet sin søster Violet – før hun reiste til India det hennes mann hadde blitt utnevnt til guvernør i en provins – at han skulle se etter sønnen detes til de kom tilbake.

Han var en meget kjekk ung mann.

Hertugen hadde ventet at han ville nyte selskapslivet da han var ferdig på Oxford, og selvfølgelig at han ville rase fra Seg.

Han hadde smilt forståelsesfullt når han ble fortalt historier om Olivers ville kveldet sammen med sine kamerater.

Han syntes ikke det gjorde noe med rabaldetet i nattklubbene, hindetløpene ved midnatt og alle ødeleggelsene etter et drikkelag.

Alt dette var å forvente av en ung mann som hadde fått frie tøyler for første gang.

Han hadde alltid synes at hans søster hadde vært altfor overbeskyttende og masete overfor sitt eneste barn.

Og likevel, fire tusen pund var en formue.

Hans svoger, Lord Digby, var en rik mann, men det ville bli dyrt for ham i India, og han ville ikke like å måtte betale slike summer for sin stesønn.

Det beste hadde vært om de hadde tatt Oliver med seg, tenkte hertugen.

Han visste at søsteren ikke hadde hatt lyst til å gjøre det fordi hun syntes Oliver burde omgås de sosiale lag han tilhørte i hjemlandet.

Nå hadde han muligheten til å treffe en søt pike han kunne gifte seg med.

Oliver syntes imidlertid – noe hertugen hadde ventet seg at de pene gledespikene var mer etter hans smak.

Ærgjerrige mødre til unge debutanter hadde naturligvis raskt tilføyd ham på listen over passende ungkarer.

Dessverre ventet de forgjeves på at han skulle dukke opp på de ball og mottagelser han uunngåelig ble invitert til.

Hertugen undettegnet brevene og så detetter med en viss forakt på en liten brevbunke på den ene siden, brev som var adressert til ham og ikke hadde blitt åpnet.

Han visste at Watson med sin vanlige intuisjon hadde forstått at disse var av privat karakter.

De hadde blitt skrevet av kvinner som altfor energisk hevdet at han hadde knust detes hjerter.

Hertugen snudde dem med en finger og kjente igjen den blomstrende håndskriften til en hertuginne som hadde grått sine bitre tårer da han forlot henne, og hun fortsatte med å skrive bebreidende brev.

En annen konvolutt, Som duftet svakt av gardenia, kom fra en skjønnhet som hadde kastet seg i armene på ham altfor fort.

Det hertugen nøt ved sine kjærlighetsaffærer var mer jakten enn den uunngåelige slutten på dem.

Han hadde ofte spurt seg selv hvorfor han var så kynisk og så altfor ofte kjedet seg.

Han visste at det var slik fordi han alltid lette etter noe han ikke var i stand til å finne.

Han syntes det var vanskelig å uttrykke hva det var.

Han kunne bli tiltrukket av en deilig kvinne og føle en voksende opphisselse når han møtte henne.

Det var mye av den samme følelsen han hadde når han skjøt ryper eller forfulgte en fremragende kronhjort over heiene.

Problemet var at hva kvinner angikk, kjedet han seg uten unntak så altfor fort.

Og hvis han skulle være ærlig, så var det fordi han så etter noe usedvanlig.

Noe som ikke var så banalt at han ikke bare visste hvert trekk i spillet, men også nøyaktig hva hans«bytte», hvis det var det rette ordet, kom til å si.

Hva er i veien med meg? spurte han ofte når han gikk hjem fra et hus nær sitt eget ved daggry.

Da visste han at i stedet for å føle seg lykkelig, var han skuffet.

Natten før hadde det ikke vært noe utilfredsstillende med den ildfulle elskoven mellom ham og den vakre Doreen.

Men i dag tidlig, mens han fremdeles beundret henne, hadde han ikke noe ønske om å røre ved henne igjen.

Han var ganske sikker på at han ville bli bombardett med brev de kommende to eller tre ukene, inntil hun til slutt innså at hun ikke hadde lykkes i å holde på ham.

Brevene kom til å overtale, be og bønnfalle ham om å besøke henne.

Av og til syntes han det var undetlig at nesten enhver kvinne han elsket med tapte sitt hjerte, mens hans – om han hadde noe – fremdeles var intakt og uberørt.

Fordi han ikke hadde lyst til å tenke på Lady Bramwell eller åpne brevene på skrivebordet, ble hertugen lettet da hovmesteren annonserte:

– Mr. Oliver Digby, Detes Nåde.

Hans nevø skyndte seg inn i værelset.

Fordi han var så ung, fantes det ingen tegn på utsvevelser i ansiktet hans.

Hertugen var imidlertid sikker på at han hadde tilbrakt natten sammen med gledespiken sin. Og hvis ryktene var sanne, hadde han uten tvil drukket mye.

– God morgen, onkel Wade, sa Oliver. – Jeg er lei for det hvis jeg lot deg vente, men jeg sov da tjeneren kom og hamret på døren min.

– Jeg antok at du gjorde det, svarte hertugen. – Jeg skal akkurat til å reise på landet og ville snakke med deg før jeg dro.

Det var et engstelig glimt i Olivers øyne da han spurte:

– Om hva da?

– Jeg tror du vet svaret, sa hertugen. – Du må være klar over at du bruker for mye penger.

Oliver slengte seg ned i en av de behagelige lenestolene.

– Det er svært dyrt i London for tiden, sa han surt.

– Særlig en pike ved navn Connie? foreslo hertugen.

– Så du vet om Connie!

– Jeg tror ikke det er noen hemmelighet. Faktisk ville de fleste i London vite om det detsom de var interessert. Men ærlig talt, hun er for dyr for deg.

– Hun er deilig og svært undetholdende, protesterte Oliver.

– Men ikke verdt fire tusen pund, svarte hertugen.

Oliver reiste seg, gikk bort til vinduet og stirret blindt ut i hagen.

– Javel, sa han grettent etter en stund, – hvis du vil være ubehagelig på grunn av det, antar jeg at jeg må gi avkall på henne.

– Det er ikke snakk om at jeg er ubehagelig, svarte hertugen. – Jeg tenker på din stefar – det er han som til slutt må betale regningen.

Oliver snudde seg.

– Du har ikke tenkt å fortelle ham det?

– Det må du gjøre, svarte hertugen, – så snart banken ikke lenger lar deg overtrekke kontoen.

– Pokker heller! utbrøt Oliver. – Hvorfor pokker kan jeg ikke få mine egne penger og slippe å krype for pappa for hver øre jeg bruker?

Hertugen visste at hans svoger hadde gitt Oliver en meget generøs sum til disposisjon før han reiste til India.

Detfor syntes han utbruddet var urettferdig, selv om han ikke sa det.

– Det jeg skulle til å foreslå, svarte han, – er at jeg reiser til Mortlyn nesten umiddelbart, så kanskje du kunne ha lyst til å bli med meg.

– På landet – hvorfor i all verden skulle jeg det? spurte Oliver.

– Jeg kjøpte noen hester på Tattersall’s sist uke, og jeg har tenkt å prøve dem, forklarte hertugen. – Jeg tenkte også at litt frisk luft ville gjøre oss begge godt.

Oliver tenkte over dette et øyeblikk, og sa så:

– Jeg tror jeg burde besøke Connie før jeg reiser. Jeg har mer eller mindre lovt henne et halsbånd hun likte.

– Har du råd til det?

– Det vet du jeg ikke har, men jeg lovte henne det, svarte Oliver.

Han så på onkelen.

Han følte seg dratt mellom å gjøre det rette med hensyn til sin stefar, og å skuffe en kvinne han var forblindet av.

– Spar deg selv for en hurtig avgjørelse, sa hertugen. – Jeg bruker min myndighet som din verge og beordrer deg til å bli med meg. Forklarer du det for Connie, vil hun forstå det.

– Hvordan vet du at hun vil det? spurte Oliver surt.

Det ble stille, men da han så et ertende smil på onkelens ansikt, sa han:

– Å, herregud, onkel, jeg tenkte ikke på det! Pokker heller, fins det da ikke en kvinne i London som ikke har falt for deg?

Det var ikke noen kompliment. Han gikk mot døren og rev den opp før han sa med bitende stemme:

– Jeg skal være klar til å følge Detes Nåde om et kvarter.

Han smelte igjen døren etter seg, og hertugen kom med en liten latter.

Faktisk hadde han for lenge siden gjort det til en regel aldri å være kunde hos gledespiker eller andre kvinner som forventet å bli betalt for sine tjenester. Dette fordi han var kresen av seg.

Likevel, fordi han var så rik, forventet alle de vakre kvinnene han var sammen med gaver fra ham.

De ble vanligvis valgt ut av Mr. Watson, som hadde meget god smak.

Hertugen hadde for lenge siden mistet oversikten over hvor mange sobelpelser, muffer, diamantarmbånd, øreringer, solskjermer og vifter han hadde betalt for.

Oliver ville med tiden lære seg, tenkte han, at kvinner uten unntak ba om mer enn en mann hadde råd til.

Det var en like stor feil å være altfor generøs som det var å være gjerrig.

Uansett, det ville være bra for Oliver om han ble med til Mortlyn.

Han tenkte at hans søster ville være takknemlig om hun visste om alle problemene han tok seg av for henne.

Reisen til Mortlyn tok litt over to timer, selv om hertugen alltid forsøkte å forbedre sin egen rekord.

Da de kjørte forbi de gamle eiketræme og huset lå rett fremfor dem, kjente han en viss spenning.

Det var noe han alltid følte når han så hjemmet sitt.

Mortlyn var en grå steinbygning med søyler på forsiden, og fløyer som bredte seg ut på hver side.

Den var uten tvil et av de fineste arkitektoniske byggverk i hele landet.

Solen blinket i vinduene, og statuene som smykket taket avtegnet seg mot den blå himmelen.

Grønne plener skrådde ned mot innsjøen.

Hertugen syntes alltid at det var vakrere enn sist hver gang han så det.

Han hadde ikke snakket mye med Oliver i løpet av turen.

Han var mer opptatt av å kjøre de nye hestene, noe han gjorde med en eksepsjonell dyktighet.

Selv om han ikke var klar over det, ble han misunt og beundret av alle unge menn i byen.

Idet han krysset broen over innsjøen og kjørte opp mot hoveddøren, sa stallknekten som satt ved siden av ham:

– Nå har De gjort det igjen, Detes Nåde! Fem minutter raskere enn sist gang!

– Fem minutter? gjentok hertugen. – Det er bra, men ikke bra nok. Jeg hadde håpet på ti eller femten.

– Detes Nåde greier det før eller siden, sa knekten tillitsfullt idet han hoppet ned på bakken før hjulene hadde sluttet å rulle.

Han hadde ikke behøvd å skynde seg, for to knekter kom løpende ned mot hestene da de hørte at hertugen kom.

Den røde løperen var allerede lagt ut, og flere tjenere i familiens livré sto og ventet.

Hertugen gikk langsomt inn i hallen og sa til den gamle hovmesteren som hilste på ham:

– God morgen, Graves, er alt i orden?